Kronikk: Sametinget og samiske skjeletter i de Schreinerske samlinger

Kronikk av sametingspresident Aili Keskitalo.

Ođas | Almmuhuvvon

I det siste har det vært flere medieoppslag om en mørk del av samisk og norsk historie: innhenting av samiske skjeletter fra kirkegårder og gravsteder over hele Sápmi, til bruk i forskning. Mange har nå uttrykt et sterkt ønske og behov for å gjenbegrave de menneskelige levningene.  

I overkant av 1000 skjeletter ble, med statlig velsignelse, gravd opp i Sápmi i årene mellom 1850 til 1977. Ikke alle ble samlet inn som ledd i raseforskning.  De fleste skjelettene som kom inn etter 1945 ble samlet inn i forbindelse med arkeologiske undersøkelser. Et unntak er skjelettene som ble gravd opp i Pasvik i 1958, som ble tatt opp grunnet en planlagt oppdemning av Pasvikelva. Skjelettene skulle flyttes til kirkegården på 96-høyden, men flere av dem ble sendt videre for å forskes på.  

De fleste samiske skjelettene befinner seg i de Schreinerske samlinger ved Universitetet i Oslo. Vi vet hvilke steder de er samlet inn fra, men vi kjenner ikke identiteten til dem. Noen av dem har i ettertid blitt sendt til institusjoner i utlandet. Hvor de befinner seg og hvor mange det er, har vi ikke oversikt over i dag og det vil være et krevende arbeid å skaffe seg oversikt over dette.

Anatomen Kristian Emil Schreiner (1874-1957), og hans program for å undersøke den fysiske antropologien i Norge, sto bak mye av innsamlingen av de menneskelige levningene. Til grunn lå en ideologi basert på at mennesker kan deles inn i rangerte grupper etter etnisitet. Samer ble antatt å være en gruppe som ikke kunne plasseres på samme utviklingstrinn som nordmenn ellers. Kilder forteller oss at det flere steder i Sápmi ble protestert kraftig mot at forfedrene ble hentet opp av jorden , men at protestene ikke ble tatt til følge.

I dag tar vi sterk avstand fra dette og det strider mot våre felles verdier om likeverdighet. Raseforskningen og innsamlingen av samiske skjeletter fra kristne kirkegårder har voldt vårt folk stor smerte. Ønsket og behovet for gjenbegraving er derfor svært forståelig, og det har også blitt utført i nærmere 100 tilfeller. Det synes riktig å skulle føre tilbake noe som er blitt fratatt oss.

Samtidig må vi også erkjenne at innsamling av og forskning på skjeletter har gitt oss viktig kunnskap om samer og samisk historie, og at det også vil kunne gjøre det i fremtiden. Da tenker jeg spesielt på den eldste delen av samlinga som består av skjeletter fra førkristen tid, og som er funnet i de samiske  urgravene. Urgravene er den lengste sammenhengende gravskikken vi kjenner i Europa. Denne gravskikken var vanlig i perioden 900 f.Kr. til 16/1700-tallet – en periode på omkring 2500 år. Skjelettene i urgravene og gjenstandene de fikk med seg kan gi oss  kunnskap om vår fortid. De kan fortelle om våre forfedres levekår, helse og skikker. Urgravene finnes dessuten i hele Sápmi. De gir oss derfor kunnskap om samisk tilstedeværelse og bosetning og er den tydeligste kilden vi har som både viser kontinuitet og stadfester dette så langt tilbake i tid.

Skjelettene i de Schreinerske samlingene består både av svært gamle førkristne skjeletter fra urgraver og skjeletter fra senere tids kristne graver. I dag er retten til å bestemme hva som skal skje videre med de menneskelige levningene tillagt Sametinget. Det gjelder både spørsmål om forskning og gjenbegravelser. Det er riktig at samenes folkevalgte organ skal ha denne myndigheten, men det er samtidig en tung arv for Sametinget å forvalte. Å bøte på urett begått av andre er ikke lett. Ansvaret tar vi på største alvor, og vi er opptatt av å involvere berørte parter på en god måte. I beste fall vil spørsmålene om hva som skal skje videre med skjelettene kunne oppleves som en forsoningsprosess i den samiske befolkninga.

Vi har erfart at tilbakeføring av skjeletter kan være en god prosess, hvis man lytter til de som er berørt av saken. Gjensidig respekt og tillit må ligge til grunn.

Avveining må gjøres mellom ønsket om gjenbegravelse og ønsket om bevaring av kildemateriale for oss som urfolk. Når det gjelder spørsmål om DNA-testing og annen prøvetaking av skjelettene, er dette spørsmål som må løses i hvert enkelt tilfelle. I dag oppbevares den samiske delen av samlingen i et sterkt adgangsbegrenset lokale.

Vi er opptatt av åpne og grundige prosesser i disse spørsmålene der vi skal lytte til mange stemmer, og der vi skal ta debatten i offentlighet. Vi har nå revidert vår samarbeidsavtale med Universitetet i Oslo, som vil være et godt verktøy for oss i den videre prosessen. Spørsmål om hvilke avveininger som ble gjort da skjelettene ble hentet opp og forskningsinteressen bak dette, er det Universitetet i Oslo som er rett adressat for.

Denne historien er en del av vår felles historie, både den samiske og den norske. De vanskelige spørsmålene om hva som skal gjøres i fremtiden med de innsamlede samiske menneskelige levningene, er et spørsmål som må foregå på et politisk nivå, og noe som Sametingets plenum bør diskutere. Dette vil ta tid, men vi skal bruke den tiden det trenger. Det fortjener våre forfedre.

Fant du det du lette etter?

Hva lette du etter? Din tilbakemelding hjelper oss ålage bedre nettsider.

Takk for din tilbakemelding!