Kronikk: Nordisk samekonvensjon

Av Carl Erik Moksness, fagleder Sametinget, Audhild Schanche, seniorrådgiver Sametinget og Torvald Falch, seniorrådgiver Sametinget

Ođas | Almmuhuvvon , ođasmahtton

Finland, Norge og Sverige, samt sametingene i disse tre statene, offentliggjorde i januar et framforhandlet forslag til en Nordisk samekonvensjon, som det er enighet om.

Den fremforhandlede konvensjonen bygger på et viktig utkast fra en ekspertgruppe overlevert i 2005 og som deretter var på bred høring. Forhandlingene har foregått i overkant av 5 år. Sametingene har samordnet seg i arbeidet gjennom styret til Samisk parlamentarisk råd, og mellom sametingenes forhandlingsdelegater. Forskningsfaglig ekspertise har også blitt rådført. Posisjoner og stillingstaking underveis og i sluttforhandlingene i november 2016 har vært politisk forankret. Dette har skjedd i regjeringene og i sametingenes politiske ledelse.

Et premiss for arbeidet med konvensjonen er at samene utgjør ett folk i flere demokratiske retts- og enhetsstater, som samene i høyeste grad er en del av. Konvensjonens formål er å bekrefte og styrke det samiske folks rettigheter for å bevare, utøve og utvikle kultur, næringer, språk og samfunnsliv med minst mulig hinder av landegrensene.

Samekonvensjonen fastslår altså rettigheter som allerede følger av folkeretten. Den kan dermed ikke svekke rettigheter samene allerede har. Samtidig konkretiseres rettighetene til den historiske, geografiske, demografiske og politiske konteksten i Norden. Dette er noe av poenget med en egen samekonvensjon, og innebærer at ordlyden i konvensjonen vil være noe annerledes enn hva vi finner i internasjonale instrumenter som gjelder alle verdens folk, urfolk og minoriteter.

Saksområdene språk, kultur, kulturarv, utdanning og forskning er i liten grad regulert i folkeretten i øvrig. Med samekonvensjonen endres dette. De folkerettslige forpliktelsene til statene for vern og utvikling blir styrket på disse områdene.

Samekonvensjonen konstaterer at samene har rett til selvbestemmelse tilsvarende det som følger av gjeldende folkerett, og sier slik sett ikke noe nytt. Det er imidlertid få rettslige kilder og praksiser for hva selvbestemmelsesretten for urfolk konkret innebærer.

For sametingene har det vært viktig at selvbestemmelsesretten faktisk blir gjennomført. Dette er vanskelig å få til om en nøyer seg med å gjenta et gjeldende rettighetsprinsipp. Samekonvensjonen tar derfor et skritt videre ved å konkretisere selvbestemmelsesretten i en nordisk-samisk sammenheng. Konvensjonen sier derfor at selvbestemmelsesretten utøves gjennom ordninger for selvstyre forstått som endelig lovhjemlet beslutningsmyndighet, og konsultasjoner for å nå enighet eller samtykke. Selvbestemmelse er altså noe mer enn konsultasjoner for å nå et samtykke, og noe mer enn selvstyre innenfor sentrale samiske samfunnsområder. Begge deler må utøves samtidig. Dette medfører at sametingene skal ha en fullstendig selvstendighet og selv velge hvilke saker det vil behandle. Videre skal sametingene inngå i, og være en aktiv del av alle offentlige beslutninger som kan berøre samene.

Konsultasjoner for å nå samtykke er mer enn en saksbehandlingsregel. Derfor er de samme elementene som følger av internasjonal standard om et på forhånd fritt informert samtykke innarbeidet i konvensjonen. Prosess og innhold er tett knyttet sammen, noe ILO har gitt uttrykk for i mange saker. FNs menneskerettighetskomité har også i flere saker gitt uttrykk for at konsultasjoner er en arbeidsform mellom urfolk og stat som kan følge av selvbestemmelsesretten. I hvilken grad en enighet eller et samtykke må oppnås før en beslutning kan fattes vil avhenge av sakens viktighet for samene og i hvor stor grad beslutningen også berører majoritetsbefolkningen. Selv om det er statenes nasjonalforsamlinger som vedtar lover kan de derfor ikke uten videre vedta lover som strider mot samenes vilje i saker av helt sentral betydning for samisk kultur og samfunn, eksempelvis om stemmerettsregler til sametingsvalg.

Konvensjonen anerkjenner at samer kollektivt og individuelt har opparbeidet eier- og bruksrettigheter til land og vann. Statene forplikter seg til å gjennomføre nødvendige tiltak for å sikre disse rettighetene, og den forplikter seg til at samer har en faktisk mulighet til å få fastsatt sine rettigheter ved dom. Dette er et viktig framskritt for samene i Finland og Sverige, som ikke er omfattet av reglene i ILO-konvensjonen om urfolk i selvstendige stater.

For planer om inngrep i naturgrunnlaget gir konvensjonen bestemmelser om at sumvirkninger av tidlligere og planlagte tiltak skal legges til grunn for vurderingene, og at dette skal være tilstrekkelig utredet. I tillegg skal det selvsagt i alle inngrepssaker konsulteres for å nå samtykke. Den konstaterer videre at inngrep ikke kan tillates om det er av en slik karakter at det medfører en vesentlig krenking av muligheten til fortsatt samisk kultur- og næringsutøvelse i et område.

Verken konvensjoner eller lover endrer system og handlinger over natta. Heller ikke samekonvensjonen vil virke slik. Den etablerer likevel et felles samisk ståsted og et felles instrument for en positiv samerettslig og samepolitisk utvikling i Norden.

Fant du det du lette etter?

Hva lette du etter? Din tilbakemelding hjelper oss ålage bedre nettsider.

Takk for din tilbakemelding!